Tanker og meninger

Oppvokst med au pair

Det er jo mye styr med au pair ordningene nå, og at mange mener de skal avvikles. Jeg personlig er faktisk oppvokst med au pair, og mener at ordningen skal få bestå.

Gjennom oppveksten hadde jeg og min søster to au pairer, og jeg synes det i aller høyeste grad var en positiv opplevelse. Mamma ble alenemor etter foreldrene mine ble skilt da jeg var ca. 6 år. Da ble min allerede ikke tilstede far enda mindre tilstede. Jeg gikk i førsteklasse, mens min søster gikk i barnehagen. Det er da ganske selvsagt at når du er alene med to små barn, et stort hus og en fulltidsjobb med overtid er det ikke nok med en person til å få det til å gå rundt. Derfor ble svaret for oss å få au pair en stund etterpå.

En av au pairene våre het Marta og var rundt 19-20 år. Hun var fra dag en som storesøsteren jeg aldri hadde hatt. Hun var utrolig glad for å få bo og jobbe i Norge. For meg var dette en del av familien i ett år, ikke en "tjener" som så mange ser på det som. Hun fulgte oss til skolebussen og barnehagen om morgenen, ryddet og styrte litt hjemme mens vi var på skole/barnehage og hentet oss igjen på ettermiddagen. Hun lekte med oss, vi akte om vinteren, badet om sommeren, og hadde det utrolig mye gøy. Da mamma kom hjem fra jobb kunne hun rett og slett være mamma. Tilbringe tid med meg og min søster fremfor å skulle rydde hele huset og stresse med den typen ting.

Slik jeg ser det er det ikke noe negativt i å ha au pair. Det er heller positivt. En jente/kvinne fra et annet land får muligheten til å komme til Norge, jobbe og oppleve landet samtidig som hun tjener penger og får kost og losji. Barna får høre og lære om et annet land, og slipper å gå alene til og fra skolen og har noen til å ta seg av dem, samtidig som foreldrene ikke trenger å stresse med henting og levering i tillegg til en fulltidsjobb som antageligvis passer dårlig med tidspunktene for nettopp dette.

For min del har det vert en utelukket positiv opplevelse. Vi snakker fremdeles ofte om Marta og hvor koselig og gøy det var å ha henne der, og at hun var som en søster. Derfor synes jeg ikke at andre barn skal bli «frarøvet» denne opplevelsen.

If it's meant to be, it will find its way

Har dere det noen gang slik at ting føles virkelig "meant to be"? Som at det blir sånn uansett om du vil eller ikke, eller at kun avgjørelsen om noe setter ting i sving? Slik har jeg det absolutt i dag. Du vet virkelig det er "meant to be" når du tar avgjørelsen og plutselig ALT begynner å falle på plass, helt av seg selv.  Du har tatt avgjørelsen, i realiteten ikke gjort noe aktivt anngående det, og så bare skjer det likevel.


Jeg kan eller vil ikke si noe om hva det er som faller på plass, men det er i hvertfall noe jeg gleder meg masse til. Er så utrolig deilig når ting som dette her ordner seg og skjer! Jeg tror i hvertfall på at enkelte ting som er meningen skal skje gir deg mindre "oppoverbakke" enn andre.

Hva dette innlegget her egentlig handler om kommer nok til å dukke opp på bloggen innen to måneder, sannsynligvis mye før :)

Håper alle har en fin onsdag!

 

Look alive, sunshine

En ting jeg virkelig gjør hele tiden er å bagatellisere. Etter jeg har "kastet inn håndkleet" og konstatert med det at jeg virkelig ikke er litt i form engang og blitt sykemeldt osv har det i grunn bare blitt verre. Før det nektet jeg i grunn for at det var noe ovenfor alle, til og med meg selv. Jeg visste jeg var syk, men likevel tvinget jeg meg til å jobbe 8 timer 3-4 dager i uken. Ja, jeg ble sengeliggende i dagene jeg ikke jobbet, men det nektet jeg også for. "Jeg er bare litt trøtt" er vell den jeg har brukt mest. I tillegg til det at jeg jobbet, og egentlig ikke var i form til det engang, så trente jeg. Når jeg ser på det nå ser jeg jo selvsagt hvor utrolig teit og dumt det var. Det eneste jeg gjorde var å gjøre meg selv verre.

Frem til august i fjor var jeg kun elev. På skolen var jeg sjelden mer enn 3-4 ganger i uken, og jeg kom for sent, og gikk gjerne før tiden og hoppet over timer. I tillegg til det hadde jeg allerede 7 timer mindre i uken enn alle andre. Det at jeg gjorde det på den måten gjorde at jeg klarte å få det til å gå rundt på sett og vis. Fraværet var selvsagt utav en annen verden, og trivselen var i kjelleren. Jeg tøyer meg faktisk til å si at det ikke var å leve. Jeg var sengeliggende gjerne flere uker i strekk, og til og med når jeg var "frisk" var jeg dårlig. Jeg var sjelden å se noe som helst annet sted enn hjemme og på skolen de dagene jeg møtte opp. Dagene mine bestod av å få seg mest mulig søvn, dra på skolen i noen timer, spise middag, hvile/sove, være litt på dataen eller se litt tv, og legge meg igjen.

Og på i denne perioden vil jeg si jeg følte meg langt bedre og friskere enn nå. Nå har jeg vert sykemeldt i 5 uker, og jeg føler meg ikke litt bedre engang. Det jeg tydeligvis har gjort er å gjennom å presse meg selv langt over grensen i så lang tid er å gjøre meg selv permanent verre. Det å ha det slik som dette her dag ut og dag inn, hver dag er ikke lett. Noen dager virker det å bare stå opp av sengen like krevende som å løpe et maraton for en frisk person. Nettopp derfor blir store deler av tiden min tilbragt i sengen og på sofaen. Jeg orker rett og slett ikke noe annet.


(Bildet er tatt av meg)

Det at jeg er så dårlig fører til at jeg bagatelliserer min egen tilstand for de fleste. Du aner ikke hvor utrolig kjipt det er når noen spør om hvordan det går. Du har OVERHODET ingenting positivt å si, så til slutt ender du bare opp med å si at "det går bra". Som om det ikke er krevende nok å være dårlig så er det utrolig krevende når alle hele tiden skal høre hvordan det går. Nei, jeg har ikke blitt magisk frisk over natten, og jeg vet jeg ikke ser syk ut. Jeg fikk den kommentaren denne uken faktisk. Jeg hadde sminket meg, kledd meg litt fint, men var egentlig så utrolig dårlig at jeg er overrasket over at jeg ikke besvimte midt på torgallmenningen. Så når jeg fikk kommentaren: "Du ser bra ut i dag, jeg ser på deg at du begynner å bli bedre. Du er vell snart tilbake på jobb igjen?" må jeg ærlig si tårene presset på. Jeg forventer ikke at folk skal forstå, og det er selvsagt jeg som er emosjonell, men når du ønsker og håper på å bli bedre hver dag, og du får kommentarer som det så er det mildt sagt vanskelig å takle.

Så hver gang noen spør hvordan det går så sier jeg bare "fint", og skifter samtaleemne med en gang. Viss det er noe som bare gjør meg verre så er det at noen tror de vet hvordan de kan få meg frisk, eller hva jeg burde gjøre. Få ting gjør meg mer lei meg enn å høre at jeg bør "komme meg ut litt", eller prøve det og det. Tro meg, hadde jeg bare hatt energien hadde jeg løpt opp på Ulrikken hver morgen før frokost viss jeg trodde det hadde gjort meg bedre. Men akkuratt nå klarer jeg ikke engang å gå hjem fra bybanen uten å bli sengeliggende dagen etterpå.

Det beste jeg kan gjøre er rett og slett å unngå å snakke med folk om det, og prøve å ikke ta ting bedrevitere sier inn over meg. Det er nok den eneste måten å holde ut med noe sånt som dette på.

Et lite tips

Da var tiden kommet for noen få små alvorsord. Hva i all verden skjer med alle reklame-kommentarene?! Jeg er vant til å ha et sted mellom 1-10 nye kommentarer når jeg logger inn for å blogge, eller bare sjekke statistikken og svare på kommentarer. Jeg elsker kommentarer, som alle andre bloggere. Men ikke i dag. 

Jeg logget på nå nettopp og ser "5 nye kommentarer". Selvsagt er jeg glad og fornøyd og jubler litt innvendig mens jeg venter på at siden med kommentarene skal laste. Så får jeg tidenes nedtur. ALLE 5 komentarene var reklame for sin egen blogg. Og hva skjer da; jo, slett-knappen blir trykket på.

Det virker som om mange ikke forstår at det eneste de oppnår med den typen kommentarer er at kommentaren blir slettet. Jeg går av prinsipp ikke innpå blogger som kommenterer "Hei, fin blogg. Besøk min og kommenter?", eller i det heletatt ber om besøk og/eller kommentar. De som ikke ber om det, besøker jeg ALLTID, og kommenterer som oftest også.

Kommentarer som det er klipp og lim kommentarer som blir lagt igjen på hundrevis av blogger hver dag. Eneste målet er å få flere besøk. Men hvorfor skal bloggeren gidde å besøke bloggen din når du kommenterer sånn som det? Du beviser ene og alene at du ikke engang tok deg bryet med å lese innlegget og kommentere noe relevant, så hvorfor skal noen gidde å lese innlegget du skrev?

Så mitt tips er; Les innlegget, se på bildene, og kommenter noe relatert til det. Og ALDRI be om besøk eller kommentar. Da vet du at du ikke får det.


(Bildet er fra weheartit.com)

Det var dagens lille utblåsning. Takk for meg!

Drama

Akkuratt nå når jeg sitter her og skriver dette mangler jeg i grunn ord. Ingen ord kan beskrive hvor sliten og lei meg jeg er. I tillegg til det å være syk og dårlig er det nå virkelig sirkus i privatlivet. Jeg ønsker ikke på noen måte å utdype dette, men jeg skulle inderlig ønske jeg var med personene det gjelder, i steden for hjemme i min egen sofa. Noen ganger er det ingenting du kan gjøre for at en situasjon skal bli bedre. Det eneste du kan gjøre er å sitte på ræven, og håpe at ting ordner seg.

Noen dager skulle jeg bare ønske at verden kunne stoppe opp litt. 

Må bare beklage dårlig blogging i dag, men dagen min ble snudd på hodet. En vet ikke alltid hva dagen bringer.

"Bloggmødre" aka de nye nettmobberene

De aller fleste har nok fått med seg det noe nye fenomenet "bloggmødre". Ikke bloggere som blogger om å være mor (det er mamma-bloggere), men de som er i kommentarene. Du trenger ikke å lete lenge for å finne drøssevis av dem. Ta en kikk i kommentarfeltet til noen av bloggerne på topplisten bare. Flere titalls kommentarer som er direkte mobbing om at disse bloggerne er dårlige forbilder, er stygge, løse osv. Og dette kommer fra mødre til blogglesere. Er ikke det utrolig sykt i grunn?

Disse damene er mødre til jenter i sikkert 10-16+ års alderen. De skriver stygge kommentarer på bloggene til andre jenter som er ca. i deres barns alder. Altså, en ting er om disse bloggerne er dårlige forbilder eller ikke. Det er jo helt uvesentlig. Ytringsfrihet har de uansett. Men det at voksne damer legger igjen stygge og mobbende kommentarer på bloggene deres er virkelig "too much". Det første jeg lurer på er hva disse damene egentlig vil oppnå. En blogger kommer mest sannsynlig ikke til å slutte å blogge på grunn av den typen kommentarer. For denne personen er det en hobby, og noe de gjør fordi de liker det. Sannsynligvis har de ingen som helst slags ambisjon om å være et forbilde. Dette er en «tittel» de får tildelt ufrivillig etter de fikk høyere plassering på topplisten. Hvorfor skal de da få gnidd inn dag ut og dag inn at de er et dårlig forbilde?


(Bildet er hentet fra weheartit.com)

Dessuten er terskelen for å bli sett på som et dårlig forbilde rimelig lav fortiden. Viss du blogger om at du var på fest og drakk litt, da er du er dårlig forbilde. Selv om du er 18. Viss du tar kosmetiske inngrep, da er du djevelen selv. Det verste du kan gjøre er å fikse på noe ved utseendet ditt. Blogger du om trening oppfordrer du til spiseforstyrrelser, blogger du ikke om trening og blogger om å spise på Burger King er du lat og et usunt forbilde. Hva skal du egentlig gjøre?

Jeg for min del synes at den typen ting bør ordnes opp hjemme hos «bloggmødrene». De kan ikke akkurat få fjernet flere hundre eller tusen blogger fordi de mener at disse gir deres englebarn dårlig innflytelse. Det gir dem ikke en unnskyldning for å drive med nettmobbing. I stedet bør de ordne opp dette innenfor hjemmets fire vegger. De kan selvsagt prøve å forby barna sine å besøke blogger, men hvor bra det kommer til å funke har jeg sterke tvil om. Det at de har noe imot dagens bloggere skal ikke gå ut over ytringsfrihet, og det gir dem heller ikke retten til å mobbe andre. Hva hadde disse personene synes om det var deres datter som var bloggeren og fikk stygge kommentarer, ikke bare av jevnaldrende, men også mødrene til bloggleserne? Noe sier meg de hadde tatt motsatt side.

Noe må definitivt skje. Det er alt for mange som blir mobbet hver dag, og da spesielt over nett. Det er ikke riktig at jenter skal måtte finne seg i stygge kommentarer. Hva skjedde med det gode gamle «Viss du ikke har noe godt å si, hold det for deg selv»?

Stress

I det siste har jeg vert veldig mye dårlig. Ikke bare veldig dårlig, men også MYE dårlig. Det går liksom i sine egne sykluser. Jeg gjør litt for mye, blir dårlig i noen dager, hviler meg opp igjen, gjør for mye, blir dårlig igjen. Symptomer har jeg heletiden, det er bare alvorlighetsgraden som varierer. Og hvilke symptomer selvsagt. Symptomfrie dager finnes ikke.

Jeg blir spesiellt veldig dårlig av stress. Av det blir jeg ganske satt ut rett og slett, og jeg får forverrede symptomer. I det siste har jeg stresset mye, så hvordan jeg har hatt det i hvertfall siste uken vet jeg at delvis kan linkes til det. Det er flere ting som stresser meg, men hovedsaklig er det helsevesen og penger. Jeg skal til legen igjen på mandag, noe jeg stresser over. Etter jeg flyttet har jeg fått ny fastlege, og jeg er liksom ikke 100% fornøyd. Selv om han sender brev til Haukeland så jeg skal få time til utredning virker det bare veldig som om han ikke tror på meg, og ikke forstår hvor dårlig jeg faktisk er. Noe som selvsagt er veldig frustrerende. Når du er så dårlig at du ikke klarer å dusje noen dager en gang, eller komme deg utav sengen noen dager, så prøver fastlegen å få deg ut i jobb igjen og mener "lykkepiller" fikser problemet. Ikke greit. Sist jeg sjekket fungerer ikke "lykkepiller" mot fysisk smerte, utmattethet og alt det andre.


(Bilde hentet fra weheartit.com)

Ellers så er det mye bekymringer anngående utredning og tidsrammen på det. Når får jeg brevet med innkalling? Hvor lenge er det til timen? Kommer jeg til å bli trodd, og hvilke tester skal de ta? Mange ting som stresser og bekymrer meg rundt det. Jeg våkner seriøst midt på natten, våt i svette fordi jeg har hatt mareritt om å ikke bli trodd.

Og viss ikke det nevnt over var nok så er jeg nå også bekymret for penger. Jeg har jo ikke noen garanti for at jeg får pengene mine i slutten av måneden siden jeg har vert sykemeldt lenger enn arbeidsgiverperioden. Da er det altså NAV som betaler lønnen min. Er litt redd for at de er sent ute, eller noe i den dur. Jeg har jo en husleie å betale, samt jeg har andre regninger og utgifter. Håper bare alt ordner seg.

Det var litt av mine bekymringer og stressmomenter i hverdagen fortiden. Tror det letter litt på trykket på mandag etter legetimen, for en liten stund i det minste. Håper på det beste!

Håper alle har en fin start på dagen! 

"Blandede følelser angående ulovliggjøring av dyretesting"

En ting jeg virkelig føler jeg må uttrykke meg anngående akkuratt nå er dyretesting. Jeg hade overhodet ingen planer om å skrive noe på dette temaet i det heletatt. Dyretesting er veldig feil, og jeg har lenge avstått fra å bruke dyretestede produkter. Hvorfor utsette stakkars dyr for et umenneskelig helvette når det finnes andre måter å teste ting på?

Det jeg egentlig følte å utrykke meg om var derimot et annet aspekt av dette her. I bloggfeeden min i natt var det utallige innlegg om nettopp dette. Og flott er det. Men på flere av bloggene ble det uttrykt at det var blandede følelser rundt dette. Blandede følelser fordi da trodde bloggerene at de ikke lenger kunne vite om et produkt er trygt, og at "det er bedre at det blir testet på et dyr enn at mennesker tar skade" (dette er direkte quote fra en blogg jeg var innom). Jeg blir bare direkte kvalm. En ting er å være ignorant og dum, men å blogge om sin persepsjon av en situasjon, og feilinformere andre? Og hvordan kan du rettferdiggjøre dyremisshandling?




For det første; En enkelt runde på google kunne avslørt at dyretesting er helt unødvendig. Vi har andre metoder som fungerer like bra, om ikke bedre for å teste produkter der verken dyr eller mennesker tar skade. For det andre; hvordan er det mulig at noen overhodet tror at det ville vert mulig å innføre noe slikt viss produktene ikke var sikre uten dyretesting? I dagens samfunn der vi daglig blir oversvømt av livets mange farer, og politikere som prøver å beskytte oss fra oss selv, ville det vert mulig å innføre noe slikt dersom det ikke var 100% sikkert?

En annen ting er at det er mange firma som stempler produktene sine som "ikke dyretestet". Funfact; mange av disse tester likevel produktene sine på dyr. Så lenge ikke det FERDIGE produktet blir testet på dyr, kun ingrediensene, kan de si det ikke er testet på dyr. Og dette er det mange merker som gjør. Selv om jeg synes bloggeren Hilde Christina er et avskum av en annen verden på et personlig nivå annbefaler jeg en tur innom bloggen hennes. Der kan du lese om blant annet dette.

Jeg for min del er direkte forbløffet over ignoransen og dummheten til enkelte folk. Jeg trodde at det å ikke svelge alt folk sier til deg rått var en del av dagens undervisning i skolen. Sett spørsmål ved ting, og ikke bare aksepter fakta som blir servert deg. Første kjemitimen på vgs viste dette på en utmerket måte. Vi fikk utdelt et ark om et stoff kalt hydrogendioksid. Veldig farlig stoff, høyst avhengighetsskapende, du dør av abstinensene på det, og du kan dø av for mye av det. Vi ble spurt om dette stoffet burde vert ulovlig. Store deler av klassen var enig i at det burde være det. Det er jo farlig! Men, hydrogendioksid, det er H2O. Vann. Du kan ikke leve uten det, og du kan dø av "overdose". Alt kan fremstilles fra flere vinkler. Ikke svelg fakta rått. Tenk selv, og sett spørsmål ved ting.

Live life, regret nothing

Fant denne på weheartit.com en gang for lenge siden, og lagret den på mac'en. Føler jeg lever etter disse punktene :)